Den 29.mai 2010 begynte vi å samles på Bussterminalen i et guffent regnvær, men som de optimistene vi er regnet vi jo med at det ville letne etterhvert. Det gjorde det da også, så da alle var kommet ombord, og vi var kommet til Arna, var solen kommet fram.

Reiselederen vår var en flink og morsom guide.

Første stopp var Holmefjord Produkter, der vi kjøpte røket og gravet laks og røket sild.

Vi frydet oss over frukt og bærbusker i fullt flor, og reisegruppens humør stod i stil til det nydelige været og det vakre landskapet.  Eikelandsoset ble neste “Oase” med mulighet for både tilførsel og utførsel.  Etterpå smakte det med kaffe og noe til.

Da vi var startet derfra pekte reiselederen ut hjemmet til Liv Grete Skjelbreid Poiree.  Vi passerte Oma-verftet og Bakka, før vi fikk se det kjendte Strandebarm, der Ludvik Nessa og Børre Knutsen regjerte. Vi passerte Fartøyvernsenteret i Nordheimsund, der gamle båter blir restaurert på en ypperlig måte.  Det spesielle her er at en del rusmissbrukere har fått abeidstrening, og er kommet ut i normal jobb. Det nytter altså å gi dem en sjanse, i stedet for å si at det ikke nytter.

I Øystese er der et lokalt hodeplagg som heter Kabuso. Det er også navnet på Fylkeshuset. Kunstneren Ingebrikt Vik kom herfra.

Steinestø fruktgard serverte nydelig middag, som bestod av hjemmelagde kjøttkaker i brun saus, med tilbehør, samt ferskpresset eplesaft. Mmmmm, nydelig, for ikke å snakke om den deilige eplekaken, med kaffe som utgjorde desserten, Vi kunne også kjøpe eplekaker og lefser og ta med hjem.Likeså Spekepølse fra gården.  Ved veien hadde de en salgsbod, der di solgte frukt og bær hele sommeren.

Mette og gode gikk vi ombord i Peer Gynt, som tok oss med til Botnen, et fraflyttet sted som bar tydelig preg av å bli flittig besøkt av tidligere beboere. Noe som var lett å forstå da denne bygda lå som en perle. Da en ikke kunne komme dit annet enn med båt, vil vel ikke dagens mennesker utsette seg for de strabaser som is og uvær kan forårsake mellom de stupbratte fjellen. Men en holder ut: Det er Skåro-mannen som vi har sett på TV, og som enda bor på fjellhylla si, men drar til bygda en gang i året for å få håret klippet. Mat og post blir fraktet til han hver 14 dag, men har postbåten det travelt, går han gjerne ned de bratte fjellsidene for å hente det selv. Og dette er en mann på over 80 år. Han har telefon og en parabolTV, som han aldri bruker.

I bygda i fjordbotenen, Botnen var der et velfungerende samfunn, med skole og det ei lita bygd trengte.  Der var også en flink spillemann og felebygger.  Denne mannen hadde en sønn som var interessert i å ta over bedriften til sin far, men det ville ikke faren.  Men så vet vi jo hvordan unger er; er det noe di ikke får lov til, så er det akkurat det di skal.  Så lenge før gutten var voksen hadde han bygd sin første fele, og kunne spille på den. Han bygde over 2000 feler og solgte til hele Vestlandet, og ble en rik mann.

I Øystese hadde vi vinstopp på heimturen, været var bra, men litt kjølig. Over Kvamskogen var været fint. Bortsett fra WC-stopp på Bjørkheim gikk turen rett til Bergen uten stopp.

Men vi måtte kjøre en nydelig omvei, grunnet arbeid i ene kjørefeltet. Dermed ble det ingen mørk tunell før vi kom til Sandviken.